Kan du la være å grave i jorda, og likevel få mer avling og mindre ugress? Ja, mener Cecilie Mossige, som holder kurs i «No Dig Gardening».
tekst: BJØRNHILD FJELD - foto: TORE FJELD
I tradisjonelt jordbruk, pløyes og harves jorda før man starter en ny avlingssesong. Tanken er at man skal bryte opp jorda og tilføre luft og helst også gjødsel til dypere jordlag. I kjøkkenhager bruker man sjelden traktor og plog, men kanskje en jordfreser eller man graver opp og vender jorda med en spade.
Men hva skjer hvis du dropper gravingen? Les videre for å lære de viktigste prinsippene bak gravefri dyrking.
Reklameplakat for ugress
Da Cecilie Mossige lykkelig overtok en 3 X 8 meter stor hageparsell på Årvoll gård i Oslo, begynte hun med å ta spaden fatt.
– Jeg har alltid vært veldig interessert i både hage og natur, og gledet meg enormt til å kunne dyrke mine egne grønnsaker. Men den parsellen jeg overtok, var som en reklameplakat for alle de verste rotugressene som vokser i Oslo. Jorda var hardpakket leirjord, nesten som betong. Og der vokste det skvallerkål, kveke, tistler, ryllik, brennesle, groblad, smørblomst og løvetann – egentlig alt du kan tenke deg av uønsket rotugress, forteller hun.
Les også: 10 bunndekkende planter som gir mindre ugress
Det første Cecilie gjorde, var å starte å grave i et hjørne av parsellen. Hun spavendte, trakk opp ugressrøtter og slet seg gjennom jordstykket til hun hadde et passende bed å starte med. Men da sa ryggen stopp, og hun måtte ha noen dagers pause.
Etter noen dager dro hun tilbake, for å så stangbønner i det nye bedet. Men hvilket syn møtte henne?
– Jeg begynte nesten å gråte. For her var det tidenes ugress-bonanza. Hver eneste kvadratcentimeter av det nyoppspadde bedet spirte friskt med lysegrønt og livskraftig ugress, forteller hun.
En rotbit = ny ugressplante
Har du selv opplevd noe lignende? Det er ikke så rart. Rotugress er nemlig ofte slik at selv en liten rotbit kan utvikle seg til en ny plante. Det vi kaller rotutgress er nemlig stauder, det vil si flerårige planter, av den utrolig hardføre sorten. Har du for eksempel skvallerkål i hagen, vet du hvor vanskelig den er å bli kvitt.
Cecilie ga seg ikke, hun luket, harvet og sådde. Men da bønnene spirte noen dager senere, var bedet helt overgrodd igjen. Hun luket på nytt, men neste gang hun kom tilbake til hagen hadde sneglene spist alle bønnespirene. I tillegg var det en hard skorpe som gjorde at vannet ikke trengte ned i jorda, og når hun luket knakk ugressplantene rett under overflaten og røttene ble igjen i den harde leirjorden.
– Da hadde jeg fått nok. Det måtte da finnes en bedre metode å dyrke på? Jeg gikk derfor hjem til «Det store internettet» på jakt etter en bedre løsning.
Ruth ble forbildet
Noe av det hun fant, handlet om å kunne dyrke i kjøkkenhagen uten å grave så mye. En av dem som ble hennes forbilder var en amerikansk dame ved navn Ruth Stout.
Hun dyrket grønnsaker i sin kjøkkenhage på landsbygda i Connecticut, og fikk i mange år hjelp av en nabo som kom og pløyde opp jorda for henne før hun kunne så frø. «Plogmannen» var imidlertid notorisk forsinket, og ett år bestemte Ruth seg for å se hvordan det gikk hvis hun bare sådde frøene i åkeren uten at det var pløyd først.
– Hun sådde frø, og dekket jorda med halm, som hun hadde mye av. Og det viste seg at dette gikk mye bedre enn da hun dyrket på konvensjonelt vis, forteller Cecilie.
Etter å ha lest seg opp om temaet, bestemte Cecilie seg for å prøve selv. I det motsatte hjørnet av det gravde bedet, dekket hun jorda med papp og et tykt lag med kompost, og plantet grønnkål. Her var det ikke et ugress å se, og grønnkålene vokste seg større og kraftigere for hver dag.
– Valget var enkelt. Jeg så meg aldri tilbake, sier hun.
Dekking i stedet for graving
Så i stedet for å bruke krefter på å grave, begynte hun heller å se seg om etter ressurser i nærmiljøet som kunne brukes i den gravefrie dyrkingen. Det kan for eksempel være kompost, hestemøkk/stallstrø fra en rideskole, gressklipp, treflis eller løv.
– Hvis du starter med veldig hardpakket, tung jord, bør jorddekket som legges på det første året være minst 15 cm tykt. Senere, når jorda er blitt løs og bearbeidet, trenger du ikke så tykt lag, forklarer Cecilie.
Les også: Fordeler og ulemper med jorddekke på bed
Det som skjer ved at du dekker jorda i stedet for å grave i den, er nemlig at du får hjelp av meitemarker og mikroliv til å bearbeide jorda. Du vil oppdage at det harde jordlaget «løser seg opp» centimeter for centimeter nedover.
– Nå som jeg har dyrket gravefritt i mange år, er jorda blitt så løs at jeg kan stikke en finger ned i den når jeg skal plante.
Når du dyrker med jorddekke er det absolutt enklest å plante ut forkultiverte småplanter, fremfor å så frø direkte. Cecilie sår både innendørs og utendørs, i ulike potter og kar, før hun planter ut i bedene.
– Har du veldig hard jord fra før, vil du nok merke at for eksempel gulrøtter ikke blir så lange og rette de første årene. Men etter hvert som jorda blir bearbeidet, får du flotte gulrøtter, sier hun.
Det vil naturligvis bli ugress også i en gravefri kjøkkenhage, men siden jorda er luftig og lett å jobbe med, vil det være enkelt å luke vekk.
Når grønnsakplantene dine slipper å slåss kontinuerlig mot ugress som truer med å ta overhånd, vil de vokse bedre og ikke være så utsatt for sykdom og skadedyr. Med en jevn tilførsel av organisk materiale, vil jorda gi fra seg en passe mengde næring til plantene, ikke en stor dose hver gang det gjødsles som hvis du bruker kunstgjødsel.
Les også: Lær hvordan du gjødsler riktig
Mer givende hagearbeid
I Ruth Stouts bøker blir den gravefrie metoden omtalt som «no-work-gardening». Det stemmer imidlertid ikke helt.
– Det vil alltid være arbeid med å dyrke grønnsaker. Men du slipper å gjøre så mye hardt hagearbeid. I stedet for å ødelegge ryggen din på å grave, kan du bruke tiden på å plante og høste. Det tar også tid å samle organisk materiale til jorddekke, sier Cecilie.
Du kan heller ikke pensjonere spade og greip helt – for du må nødvendigvis grave litt i komposten.
Et overordnet prinsipp for Cecilie er at hun prøver kopiere naturens egne metoder for vekst.
– Du kommer langt med å observere f eks skogen eller enga og prøve å etterligne dette hvis det er noe som ikke lykkes i dyrkingen, sier hun.
3 gravefrie prinsipper
Ikke forstyrre jorda
I det øverste jordlaget ligger sopphyfer som kan være flere kilometer i utstrekning. Det vil også være ganger til meitemarker som skaper luft og vannveier. Ved å la disse systemene være mest mulig uforstyrret vil soppsporene hente vann og næring til planterøttene i bytte mot plantesaft, og meitemarken vil både lufte, vanne og gjødsle jorden for oss.
Dekke til jorda
I gravefri dyrking skal du lære av naturen, og i naturen er det aldri bar jord. Ulike typer organisk materiale kan brukes som jorddekke, for eksempel kompost, gressklipp, løv, bokashikompostert hageavfall, halm, tang, hestemøkk, etc.
Plante tett
Det står gjerne en anbefalt planteavstand for grønnsaker på frøpakkene, men i gravefri dyrking skal du plante tettere. På den måten blir det ikke plass til ugress.
Slik kommer du i gang
-
- Start gjerne med et lite, avgrenset område som du setter av til gravefri dyrking.
-
- Er det mye ugress der fra før, er det lurt å dekke hele overflaten med avispapir eller gråpapp (obs: fjern tape). Dersom jordstykket er ganske ugressfritt, kan du luke vekk det som er, og droppe pappen.
-
- Deretter legger du et tykt lag organisk materiale oppå pappen/papiret. Det kan være kompost, løv, gressklipp, flis, tang – og gjerne en blanding av ulike materialer.
-
- Til slutt lager du små hull til de forkultiverte småplantene dine, der du fyller i litt jord rundt hver plante. Hvis det er spesielt nitrogenkrevende vekster er det lurt å punktgjødsle ved hver plante med for eksempel bokashijord eller gjødselvann.
-
- En smart vekst å starte gravefri dyrking med er potet. Da kan du lage et hull pappen til hver potet, slik at du er sikker på at de klarer å vokse nedover.
-
- Grav opp hele planten, med løk, og legg til tørk under tak, på et luftig sted. Du kan f eks lagre i en åpen pappeske.
Dyrke gravefritt i pallekarm
Veldig mange har kjøkkenhagen i pallekarmer. Det er fullt mulig å dyrke gravefritt i pallekarmer, men det er en stor fordel om det er kontakt med jordlivet under bedene.
Når du dyrker i pallekarmer vil du oppleve at jorda synker sammen. I stedet for å grave vekk denne for å fylle på ny jord for hver sesong, fyller du bare på med organisk materiale på toppen.
– Dersom du har et hardt underlag eller plastduk under, vil det bli et begrenset jordvolum og du får ikke nyttiggjort deg mikrolivet som befinner seg under bakkenivå. Før du starter bør du derfor tilføre noe som gir liv til jorda, for eksempel en råtten trestokk eller husdyrgjødsel, sier Cecilie.
Flere gravefrie tips
Cecilie Mossige holder nettbaserte kurs i gravefri dyrking. Mer info her
Ruth Stout – amerikansk forfatter og dyrker som skrev blant annet boken «How to have a Green Thumb without an Aching Back» (1955).
Charles Dowding – engelsk grønnsaksdyrker som regnes som en guru innen feltet «No Dig». Mer info her
Meld deg på og få gratis magasin og hagekalender
Nyhetsbrev med godbiter fra Norges beste hageblogg!
"Må fylles ut" obligatorisk felt
