Nøkleblommens «hemmeligheter» er avslørt

Den gule hagenøkleblommen spretter opp overalt tidlig på sommeren. Nå har forskere ved UiT funnet ut at det fins mange flere arter av den enn antatt. Hvordan oppdager man egentlig en ny art?

Tekst: Trude Haugseth Moe, UiT – Norges arktiske universitet

Botanikerne i Vest-Europa har i mange tiår ment at det kun finnes sju ville arter i hagenøkleblom-gruppen.

Nå mener forskere ved UiT imidlertid at finnes mange flere arter. De har finstudert planten og hadde innen april dokumentert hele ni nye arter. Og ikke nok med det:

– I går oppdaget jeg jammen enda en art, så da blir det 17 arter til sammen, forteller Arve Elvebakk entusiastisk.

Studerer med lupe: Professor ved UiT, Arve Elvebakk, studerer hagenøkleblom nøye. Slik oppdaget han mange nye arter. FOTO: CHRISTIAN HALVORSEN/UIT.

Elvebakk er professor ved Den arktisk-alpinske botaniske hagen ved UiT Norges arktiske universitet, og ser absolutt ut som om han er i sitt rette element.

Han står på knærne og kikker gjennom en lupe over et bed fullt av fargerike nøkleblom. De vokser fram mellom knauser og kratt i det som er verdens nordligste botaniske hage.

Bitte små hår kan skille en art fra en annen. FOTO: CHRISTIAN HALVORSEN/UIT

– Når vi dyrker disse blomstene side om side og studerer dem nøye, kan vi se at de er mer variert enn vi trodde. Den arten jeg oppdaget i går, hadde for eksempel en annen type hår på blomsterbegeret enn de andre, forklarer han, og viser fram noen bitte små pelsaktige hår gjennom lupen.

Ble beskrevet i Sovjet

– De sovjetiske forskerne hadde rett, mener Arve Elvebakk. Her blar han i den gamle sovjetiske florasamlingen fra 1952.

Han understreker at disse “nye” ville artene allerede ble beskrevet allerede på 1800-tallet, og de ble presentert samlet av sovjetiske forskere i en florasamling i 1952.
– Men dette ble aldri godkjent av vestlige forskere. De stolte kanskje ikke på forskerne i Sovjet, og fastholdt at det bare finnes sju arter. Men jeg mener sovjeterne i hovedsak hadde rett, sier han og klapper på en gammel sovjetisk florasamling med sort omslag og russiske gullbokstaver.

Han og kollegene har nå sendt inn funnene til et forskningstidsskrift, der de argumenterer for å forandre artskonseptet i denne blomstergruppen.

Spredt seg fra Kaukasus til hele Norge

I Norge har vi hovedsakelig tre arter av den ville nøkleblommen som vokser i veikanter, parker og skråninger, alt etter i hvilket klima de trives i.

I Øst-Norge er det arten marianøkleblom som er mest utbredt, i Nord-Norge regjerer hagenøkleblommen, mens det i Vest-Norge er slektningen kusymre som råder. Disse danner en egen gruppe i den store slekta Primula.

Sigerfjord-primula.

Nøkleblommenene har sitt genetiske utspring i Kaukasus, men har spredt seg derfra, via Sibir, til Mellom-Europa. Hagenøkleblommen ble innført til Norge som hageblomst i 1930- årene. Siden har den spredt seg veldig.

Unike funn etter oldemødrene våre

I tillegg til de ville, opprinnelige artene, har det i hagene til folk vokst fram mange ulike hageplanter som er hybrider av ulike ville arter nøkleblom.

– Oldemødrene våre plantet disse blomstene i hagene sine, og de byttet ofte seg imellom. Det skapte mange nye, artige former, forteller Elvebakk ivrig, og viser fram et stort bed med masse nøkleblom i forskjellige toner av gult, lilla og vinrødt.

De fleste av disse er fra en annen europeisk nøkleblom-gruppe, auriklene. Disse er egentlig fjellplanter og har trivdes aller best i hager i Nord-Norge.

Siden gikk blomsten litt av moten, og mange av formene var derfor i ferd med å forsvinne – men ansatte i den botaniske hagen ved UiT har tatt vare på hele 126 forskjellige aurikler fra gamle hager.

Mange av disse auriklene er helt unike for enkeltsteder, og finnes i dag ikke andre steder enn i UiTs botaniske hage.

Den aller vakreste er denne, som ennå står på tre graver på den gamle kirkegården på Bleik på Andøya, sier Elvebakk ømt og peker på den fargesterke lilla Bleik-primulaen.

Skjønnhet: Den sjeldne Bleik-primulaen er den vakreste av alle hagenøkleblommene, mener Arve Elvebakk.
FOTO: CHRISTIAN HALVORSEN

Han viser også fram den lysegule Sigerfjord-primulaen, samt Stø-primula og Lofoten-primula i forskjellige rød- og lillatoner, som unike, svært lokale varianter (se bildekarusell).

Viktig å ta vare på genene

Den botaniske hagen har fått støtte fra Norsk genressurssenter for å ta vare på de gamle sortene.

– Det er viktig å redde og bevare lokale, unike variasjoner for framtida. Man vet aldri når man vil kunne få bruk for dem, sier Elvebakk.

Han mener at det gjelder ikke bare blomster, men alle planter og mat vi dyrker.

– Før hadde vi mye mer lokal variasjon i arter som for eksempel potet og epler. I dag bruker vi bare noen få, som masseproduseres. Det samme gjelder med blomster. De store hagekjedene selger hybdridsorter som er laget i et laboratorium og dyrket fram i Danmark eller Nederland. De passer ofte ikke vårt klima.

Elvebakk slår altså et slag for nøkleblommen.

– Det er fantastiske og spennende hageplanter!

Både til pryd og forskning, tydeligvis.