Da vi kom hjem fra ferie hadde purpursolhatt begynt å blomstre. Er vi heldige holder den seg like fin til oktober!
Vi er opptatt av å ha noe som blomstrer gjennom hele sesongen i staudebedene, og da er purpursolhatt (Echinacea purpurea) et naturlig innslag. Den begynner å blomstre i slutten av juli, og holder det gjerne gående til september-oktober.
Mange kaller denne stauden bare for solhatt, eller rød solhatt, men det riktige navnet er altså purpursolhatt. Det er en annen plante som heter solhatt på norsk, Rudbeckia, men disse tilhører ikke samme familie selv om blomstene ligner.
Rosa og andre farger
Purpursolhatt finnes ironisk nok også i flere farger, med blant annet hvite, grønne, oransje og røde blomster. Vi har bare den rosa varianten som er mest vanlig, og den er veldig lettstelt og grei å ha med å gjøre. Den får også stå mer og mindre i fred for brunsneglene, i motsetning til de andre prestekragevariantene vi har i det samme bedet.
Til gjengjeld er blomstene elsket av humlene, som også trenger noe å hente næring fra utover høsten.
Det finnes mange ulike navnsorter av purpursolhatt, det kan du lese mer om i denne artikkelen på bloggen Moseplassen.
Purpursolhatt kommer opprinnelig fra Nord-Amerika, der den ble dyrket av indianerne som fant ut at man ble fortere frisk av infeksjoner og forkjølelse ved å drikke uttrekk fra røttene. Planten er fortsatt en av verdens mest brukte innen naturmedisin.
Echinacea selges også i norske helsekostbutikker, og har bidratt til navneforvirringen solhatt/purpursolhatt, siden produktene omtales bare som «solhatt».
Står uten støtte
I tillegg til at den er vakker har purpursolhatt den fine egenskapen at den klarer å stå oppreist uten støtte. Det gjelder absolutt ikke alle andre stauder som er 1 meter høye. Stengelen er såpass hard og stiv at den ikke knekker av verken regn eller vind.
Purpursolhatt er dessuten fin å ta inn som snittblomster, den holder seg lenge i buketten.
