Da vi ankom Ben Gurion-flyplassen i Tel Aviv var det sabbat, og vi ble nesten litt skuffet over den beskjedne sikkerhetskontrollen som møtte oss. Er dette alt? Skal dere ikke gjennomsøke all bagasjen vår og avhøre oss hvorfor vi er her?
Staten Israel elsker sikkerhet, noe vi fikk merke veldig godt senere i løpet av våre åtte dager som backpackere i ”det hellige land”.
Før du får gå inn i et kjøpesenter må du åpne vesken og vise den frem til en bevæpnet vakt. De første dagene er det veldig uvant for oss nordmenn å se så mange våpen ute i samfunnet.
Til og med ungdomsskolelærere på tur med klassen er bevæpnet med automatvåpen. Hvorfor? Det fikk vi aldri noe godt svar på.
Vi tilbrakte de første timene på israelsk jord på et høl av et hotell i Tel Aviv, men etter det ble det bare bedre.
Vi startet neste dag med en hyggelig vandring i gamlebyen Jaffa, spiste en deilig lunsj med blant annet israelske oster og nypresset appelsinjuice, før vi satte oss på bussen sørover til Eilat ved Rødehavet. Bussene i Israel drives av selskapet Egged, og er både billige og behagelige.
Siden vi reiste til Israel i februar, en tid da det er lavsesong for turisme i dette området, hadde vi ikke forhåndsbestilt annen overnatting enn første natten i Tel Aviv. Så vel fremme i Eilat var det bare å gå for å finne et hotell med ledige rom. Første stedet vi prøvde tok de sabbaten veldig alvorlig. ”Ingen ledige rom” var svaret, selv om det knapt var et menneske å se.
Men noen meter bortenfor var det plass i herberget, her var betjeningen nemlig arabere. Og for rundt 500 kroner natten fikk vi et flott dobbeltrom.
Eilat ligger som sagt ved Rødehavet og er et typisk ”Syden-sted” med solsenger til utleie, lunsjrestauranter på stranden og boder med glorete håndklær.
I februar med 20-25 grader synes de fleste israelere det er for kaldt, så det var ikke noe problem å finne ledig plass på stranden. Men noen jøder var det der, blant annet et eldre ektepar som sto med ryggen til solen og leste sine trykksaker, iført badedrakt, solhatt og caps.
Reis med et åpent sinn
Mange nordmenn vil nok ha motforestillinger mot å reise til Israel på grunn av staten Israels oppførsel mot den palestinske befolkningen. Det er helt klart et fornuftig argument – for ved å reise til Israel og bruke penger der, støtter du indirekte også regimet. Men, ved å dra til de palestinske områdene, støtter du også palestinerne.
Vi tror dessuten at reise skaper forståelse mellom mennesker – og kanskje bidrar til å viske ut skillelinjer.
Det er i hovedsak to store grupper turister som reiser til Israel: Amerikanere på jakt etter ”sin indre jøde”, og kristne ”bibel-turister”. Førstnevnte er mest opptatt av hvor god komfort det er på hotellene, og hvordan de kan unngå å ha noe med arabere å gjøre. Sistnevnte består gjerne av en gruppe eldre damer med permanentkrøller, ledet av en ung fyr med hestehale og sandaler.
Som nordmann blir du også tatt varmt imot av den palestinske befolkningen. De husker Oslo-avtalen, og ser på oss som sine venner.
Hvis du ser bort fra det ekstreme sikkerhetsregimet med våpen overalt, oppleves Israel som et veldig bra land å reise i. Det er i hvert fall uten tvil et av de mest lærerike stedene du kan dra på ferie.
Er det trygt?
Du lurer kanskje på om det er trygt å reise dit? Slik vi opplevde det, ja. Vi må også huske på at det er den ene bussen som blir bombet vi får høre om i mediene, ikke alle de titusenvis som kommer frem dit de skal.
For en norsk turist er Israel like trygt som hjemme – du kan bli påkjørt mens du går over gaten, men det kan skje overalt. Bare svar på spørsmål og unngå å provosere sikkerhetsvaktene, så går det bra.
Spørsmålene vi oftest opplevde å få var; ”Har dere bestilt overnatting på forhånd?” Og ”HVORFOR IKKE DET?!?”
Men dette skyldtes nok ikke at vi ble ansett som potensielle terrorister, bare at de syntes det var litt rart at et voksent ektepar reiste til Midtøsten på lykke og fromme uten noen spesiell plan. Da vi prøvde å forklare hvorfor, så de bare rart på oss.
Hva slags ferie er det, liksom? Spurte de.
